Alt Om Saltstraumen

Du har sikkert hatt håp i hengende snøre i Saltstraumen - og er forhåpentligvis en av dem som har fått både redskap og fangst i sikkerhet.. Du er dermed del av en fangsttradisjon som går 10 000 år tilbake i tiden. I hele dette ufattelig tidsrommet har menneskene drevet fiske og fangst i Saltstraumen - med minst like stor iver som du.

Men din fiskeplass der på berget er ikke den samme som steinaldermannens. I steinaldermenneskenes tid hadde  jordskorpen ennå ikke rette seg opp etter istidens knugende grep, og havnivået var nesten 100 meter høyere enn i dag. Din plass på berget i det dypeste mørke, tumleplass for storsei og kveite . og en gang i blant rykkende beinangler med saftige agn.
 
Hadde du våget å følge dette snøret opp til overflaten, ville du se et land som må ha liknet Grønland i dag. Den mektige innlandsisen lå i dødskrampe i fjordbunnen. Det blågrå landskapet hadde enda ikke fått farge etter isbreens herjinger. Sølvskinnende fuktige bergflater, hvite isfjell på den turkise fjorden - du ville straks kjenne igjen både Steigtind og Børvasstindan. Du lå midt i et bredt sund med kraftige bølger - og kunne se skumsprøyten fra kraftig brenning rundt toppen av den oversvømte Knaplundsøya. Mer hadde du sannsynligvis ikke fått med deg før du kjente steinaldermenneskets kraftige grep i vindjakka...
 
Hvordan du kom deg ut av denne knipen, får du fantasere videre om selv - vi må gå videre med høyt tempo for å rekke nåtiden i tide.
 
Et fangst-eldorado
Vi i nåtiden møter sporene etter steinaldermenneskene på Evjen og Tuv. Der er det funnet 9 boplasser, som ligger mellom 80 og 100 meter over havet. Boplassene er sannsynligvis nesten 10 000 år gamle, og blant de aller eldste i Norge.
 
Menneskene som holdt til her, levde et liv vi tror hadde mye til felles med eskimoene. Og grunnen til at menneskene slo seg ned ved Saltfjorden, var ganske sikkert de uvanlig rike forekomstene av fisk, sjøfugl, sel og hval. I alle fall er det trekk i dette landskapet som tyder på det.
 
Tverlandet, som senere fikk navn fordi det lå på tvers over den mektige fjorden, var på denne tiden en lang grunne. De høyeste toppene var nakne øyer. I tusenvis av år har flo og fjære fått vannmassene til å skyte fart over denne terskelen mellom saltfjorden og Skjerstadfjorden. Vannmasser fra fjorddypet ble presset opp og gjennom sundene, og næringsrikt bunnvann ble gjort tilgjengelig for dyrearter på høyere trinn i næringskjeden. Fisken sto tett omkring bergknausene på Tverlandet - brosme og breiflabb pløyde åkrene på Knaplund. Over Esso-stasjonen på Løding svevde tause hvaler som vingeløse, kamuflasjemalte flyskrog.
 
Overalt lynte det i kvasse tenner og blanke buker - lydløs terror i dempet, blågrønn belysning. Og helt på overflaten krysset skygger av smekre farkoster. Skarpslipte spisser og kroker, kraftige snører og nett var på vei mot dypet.
 
Gjennom hele dette ufattelige tidsrommet har menneskene høstet av rikdommene i saltstraumen. Til tross for bare sporadiske undersøkelser kjenner vi mange boplasser. Straumen har ganske sikkert vært et hovedsted på steinaldermenneskenes norgeskart.
 
Kraftig landheving
I den første tiden var landhevingen svært kraftig, trolig opp mot 5 meter per århundre. Med et slikt tempo må menneskene ved Saltstraumen ha merket strandforskyvningen. De gamle kunne vise barnebarna strendene der de samlet skjell langt oppe på land - og gode fiskegrunner som var blitt til farlige skvalpeskjær. Mellom knausene i skråningen overfor boplassen kunne de studere ildsteder og teltringer der forfedrene hadde hatt sine boplasser - der en kunne samle oldsaker allerede i oldtiden. Menneskene har vel gjort seg opp sine meninger om det ustadige og upålitelige havet, som før eller siden måtte forsvinne helt.
 
Landhevingen gikk saktere år for år. stadig mer av Tverlandet kom til syne. Øyene ble større, sundene ble smalere og grunnere, og endte som dalsøkk med grønne lier. Ved jeralderens begynnelse ca. 500 f. Kr. var Saltfjorden i store trekk som i dag. Havnivået i jernalderen var neppe mer enn 2-3 meter høyere enn i dag.
 
Kilde til rikdom og makt
Fiske og fangst i straumen var også viktig for menneskene i jernalderen. Men i denne tiden ble tydeligvis Saltstraumen som ferdselsåre minst like viktig. De mange gravrøysene langs både Saltstraumen og Godøystraumen er ett av de synlige tegnene på ferdselens betydning. Det var tydeligvis viktig å se og bli sett også etter døden. Gravene ligger på bergrygger og knauser med god utsikt over Saltstraumen. folk som for gjennom  straumen kunne se disse moumentene på begge sidene, symboler på makt og rikdom, lik marmor og palisander i inngangen på våre dagers bankpalass.
 
Gjennom jernalderen får maktposisjoner og overklasse solid rotfeste gjennom mektige høvdinger.i dette samfunnet hadde vareflyt og ferdsel større betydning enn tidligere. Kontroll over viktige ferdselsårer var en kilde til politisk innflytelse og økonomisk velstand. Saltstraumen er en "flaskehals" i en viktig ferdselsåre, som er lett å kontrollere. Kontrollen over Saltstraumen betydde stor innflytelse i et rikt jordbruksland og vidstrakte fangstområder i indre Salten.
 
"Raud den Rame"
Sagaen forteller om en mektig jernalderhøvding, "Raud den Rame", som holdt til nettopp ved Saltstraumen:
 
"Raud var grunnrik og hadde mange husfolk; han var ein mektig mann og hadde mange finnar i følget sitt når han trong det. Raud var ein stor blotmann ogeinovkar til å trolle..."
 
Høvdingen ved Saltstraumen hadde nok vunnet mye av sin posisjon og innflytelse gjennom kontrollen av den trange passasjen. Kanskje hadde trolldomskreftene sammenheng med kontrollen over malstrømmen? I alle fall minner dette oss om det militære overtaket som kontrollen over Saltstraumen gav. Når straumen var utgående var det vakthold godt nok. Sagaen forteller at Rauds banemann, Olav Trygvason, i dagevis ble hindret å seile inn fjorden:
 
"... han var meint på å fare inn fjordenog leite etter Raud; men det stod eit skremmeleg styggever og ein overhendig storm utetter fjorden. Kongen låg ei heil veke der, og same styggeveret held seg på fjorden."
 
Kongen seilte videre til Andøya. Da han kom sør til Salten igjen
 
"stod der styggever og sjødrev utetter fjorden att. Kongen låg nokre dagar der, og det var same veret. Da tala kongen med biskop Sigurd og spurde om han visste noka hjelperåd. Bispen sa at han skulle prøve om Gud ville leggje si makt til, så dei kunne rå med denne djevelsmakta."
 
Biskop Sigurd måtte til med både messeskrud og lys, røykelse og krusifiks, - og "las evangeliet og mange andre bøner, og skvette vigt vatnover heile skipet". Den gode makta var no stor nok til å få bukt med Rauds hedningkraft. Kongen kunne segle inn fjorden i en smal korridor - "på begge sider stod sjøroket så tjukt at dei ikkje kunne sjå fjella for det." Og endelig kunne misjonæren Olav løse Raud fra djevelmakta - gjennom et drap så rått at vi må helt tilbake til Kriminal-journalens jubiliumshefte for å finne maken.
 
Bodø-vinden kan være ille nok, men neppe så ille at både kirke og kongemakt burde la seg skremme. Det skremmelige uværet kan like gjerne være en forvrengning av naturfenomenet Saltstraumen. Malstrømmen var trolig en viktig grunn til ryktet om Saltenhøvdingens trolldomskrefter.
 
Jernaldergården i Skjerstad
Det har lenge være livlig debatt om hvor Raud den Rames gård lå. Sagaen forteller at han bodde på Godøy, men finnes ingen arkeologiske spor etter et høvdingsete. Det har vi imidlertid på Ljønes i munningen av Misværfjorden. Her er flere større gravfelt fra jernalderen. Noen av gravhaugene her er blant de aller største i Nord-Norge. Gravene forteller om mektige menn i Skjerstad allerede på 500-tallet e. Kr. I Kvikstadvika finnes et gårdstun fra jernalderen - der sporene etter langhusene fortsatt er synlig i bakken. Ved sjøen ligge et langskipnaust - stor nok til å romme Osebergskipet.
 
Om dette er gården til Raud den Rame får vi vel aldri vite sikkert. Gården kan like gjerne være en av mange som fantes i nær tilknytning til selve høvdingsetet. De arkeologiske sporene levner likevel liten tvil om at flere generasjoner av jernalderhøvdinger av samme kaliber som Raud har hatt sete i Skjerstad.
 
Drapet på Raud den Rame var sannsynligvis også banesår for høvdingsamfunnet ved Saltstraumen. Den tidlige etableringen av Skjerstad som kirkested har trolig sammenheng med oppløsningen av høvdingsetet. Dette er et trekk som finnes igjen på de fleste stedene som var høvdingsete i vikingtiden. Konge og kirke tok ingen sjanser for at djevelsmakta på ny skulle blomstre - og skaffet seg solide brohoder i hjertet av de gamle maktsentra.
 
Samisk befolkning
Indre Salten var et viktig samisk bosettingsområde i historisk tid. Arkeologiske funn viser at dem samiske bosettingen har røtter tilbake til jernalderen. Langs fjordarmene er det funnet samiske urgraver flere steder. Ved Vestvatn ovenfor Misvær og på Eiterjord i Beiarn er samiske gårdsbruk fra vikingtid / tidlig middelalder undersøkt. Bakover i jernalderen blir det vanskelig å sette etniske merkelapper på funn og fornminner.
 
Formuleringen om at Raud "hadde mange finnari følget sitt når han trong det", bærer preg av at støtten fra samene var frivillig. Kanskje var det to folk som hadde felles interesser i å samarbeide, men ulike interesser når det gjaldt bruken av landet? Arkeologen Inger Storli har nylig undersøkt jernaldersmykker av østlig opprinnelse i graver fra vikingtiden. Funnene tyder på at det ikke var uvanlig at nordmenn giftet seg med samiske kvinner, og at samekvinnene beholdt sin samiske identitet i ekteskapet. Giftemål var en måte å sikre viktige forbindelser og allianser. Forholdet mellom nordmann og same var kanskje langt mer likeverdig enn vi har forestillt oss ut fra senere tiders overgrep mot det samiske folk.
 
Strandsittere
Fra jeralderen, midderalderen og frem mot vår tid var straumen et befolkningssentrum i Salten. Her var handelssted og flere store gårdsbruk. Under enkelte av dagens tun er tykke kulturlag. Lagene består av avfall og bygningsrester etter bosetting gjennom mange hundre år. I den mørke trekullholdige jorda finnes skår etter leirkar og klebersteinsgryter, bryner, fiskesøkker, spiker og nagler, krittpiper og flaskeskår, hornskjeer og fajanse; og utallige bein fra skiftende matradisjoner gjennom mange hundre år. På Knaplund er det funn som viser sammenhengende bosetting helt fra middelalderen og fram til i dag.
 
Fra jernalderen og fremover var jordbruket viktigste levevei for menneskene ved Saltstraumen. det rike heimefiske var et viktig tilskudd. Sammen med salgsfiske i Lofoten var fisket i straumen en mulighet til å skaffe seg penger, som gav tilgang på det økende varelageret i hyllene på handelshusene på Straum og Knaplund.
 
Befolkningsøkning framover 1800-tallet medførste at menge jordløse slo seg ned ved straumen. Her kunne de nyte godt av et særlig rikt heimefiske i tillegg til det vesle de fikk ved å selge sin arbeidskraft til gårdene. Langs straumen finnes mange spor etter  denne tiden; tufter og rydninger, båtopptrekk og nedgrodde steingjerder.
 
Turistmagnet
Også i vår tid henter menneskene ved Saltstraumen ei koking med sei i ny og ne - men ingen har lengre de rike ressursene i straumen som levevei. Likevel skaffer Saltstraumen mat i magen og penger i banken for mange. Saltstraumen er blant landsdelens ypperste reiselivsprodukt; det rike sportsfisket og verdens sterkeste malstrøm samler store mengder turister om sommeren. Og dykkerklubben "Sjøstjerna" plukker årlig tusevis av sluker fra bunnen, som kan ordnes og selges på ny. En sluk som har overvintret på bunnen av Saltstraumen er ingen dårlig souvenir!

Velg språk

Månen

Månen nå

Copyright © 2006-2017 - www.saltstraumen.info
Alle rettigheter reservert.